å vise seg sårbar irusbehandling

Det å tørre å ta ett oppgjør med ensomheten og strekke ut en hånd og si, hei nå trenger jeg noen å prate med. er ikke alltid like enkelt.

har nå gått på siden av det som skjer her på bakgrunn av at jeg knakk kragebeinet på snowboard sist fredag. og kjenner nå at dette begynner virkelig å gå innpå meg på en slik måte som jeg aldri kunne forestilt meg. kjenner på depresjoner, isolasjon føler meg ikke lenger en del av ett flott felleskap. og kjenner jeg suger til meg negative tanker.

Føler at jeg mister det som ga meg de små gleder gjennom dagen. hadde alltid noe og se fem til når det kom til neste dag. enten det var en aktivitet eller bare å høre god morgen fra rette person.  har jo fremdeles ett rusfritt liv og en ny start i livet og se frem imot. men her og nå er det ikke like greit lenger. det gjør bare vondt. vondt fordi jeg ikke tør å ta kontakt med dem jeg bryr meg om for å si at jeg trenger dem. vondt fordi jeg føler at jeg står mer i veien enn å delta på reisen. vondt fordi jeg trekker meg tilbake og ikke ønsker å belaste ett flott fellesskap med mine sorger og min smerte.

har nok hatt en sorg som har bygd seg opp over tid nå. har bare ikke innsett hva det egentlig gjør med meg og ikke si noe om det. kanskje å knekke kragebeinet var det beste som skjedde meg akkurat nå. fordi det er først nå jeg innser hva all denne undertrykte sorgen egentlig gjør med meg.

har jo egentlig aldri sagt høyt hva savnet til min datter gjør med meg. eller hva det gjorde med meg og miste min far til en overdose. er flink til å snakke om hendelsene i livet men ikke hva de faktisk har gjort med meg.  og ikke minst hva ett halvt liv i barneverns systemet gjorde med meg, og all dritten jeg opplevde der.

 merker at nå når jeg har tilbragt mange timer for meg selv med en fysisk sterk smerte så kommer den andre smerten til overflaten og dette gjør at jeg føler meg rar og annerledes. føler meg liten og sårbar. kjenner at jeg bruker sorgen som ett teppe jeg jeg kjenner så alt for godt. og bruker smerten som en unnskyldning til å flykte fra ubehag. men har jo selvsagt ett ønske å ta ett endelig oppgjør med de tingene i livet mitt som gjør at jeg reagerer som jeg gjør nå. har heller aldri blottlagt meg selv så mye for noe som jeg faktisk gjør nå. men føler at jeg er nådd ett punkt i livet og i min behandling der jeg enten tar tak i det å gjør noe med det. og tenker det å si noe om det her er vel min måte å famle litt i blinde på og teste ut hva som skjer når jeg viser meg sårbarbar og naken..

tørre å ta mitt eget liv på alvor. og det innebærer også å ta mine dypeste hjemligheter på alvor og bringe alt frem i dags lys en gang for alle.

er ikke ett alternativ å gå tilbake til gata for å kun eksistere. jeg har ett ønske om å kunne leve. leve for min datter, leve for meg selv. oppleve kjærlighet uten ett hav av hjemligheter og undertrykte følelser. men derimot basert på åpenhet og ærlighet. tørre å være sårbar ovenfor meg selv og mine nærmeste. er på tide jeg tar meg selv og mine følelser på alvor. for det fortjener nok jeg og.

takker alle som har vært med og gitt meg styrken til å finne meg selv i  en jungel med ett kaos av usikkerhet og ukjente følelser. takk til alle som ser meg for den jeg er og ikke den jeg var. takk til alle som hjelper  meg mot den jeg ønsker å bli.

takk til alle som leser og gir meg en mulighet til å få ytret mine tanker å følelser usensurert.

takk <3



 

 


Dato: 06.12.2016  Kl: 19:56  Kategori: Tattoo Kommentarer: 5

knekte kragebeinet i rusbehandling

ja da var jeg i gang med å gå inn i siste del av min behandling her på  renåvangen. Har vært en tid med mye følelser, frustrasjon, sorg og til tider sinne. Kjenner at jo mer tid som går jo dårligere tid får jeg på å ta tak i de ting som er viktig før jeg flytter ut. men har havna i en litt kinkig situasjon der jeg endte med å knekke kragebeinet i skibakken. Dette medfører en del problemer.

føler meg nå mer isolert og alene enn noen sinne. Kjenner nå at ensomheten tynger på som ett fjell i hjertet. trangen til å snakke blir større for hver dag. 6 uker med ro. føler nå at jeg begynner å drifte vekk fra ett felleskap jeg er blitt så glad i. Har til og med hatt en trang til å felle noen tårer i stillhet for meg selv. kjenner jeg trekker meg mer og mer unna. og varsellampene lyser over alt. dette er noe jeg må ta tak i og si noe om før det er gått for langt.

Rart hvor fort ting kan endre seg, ene dagen sitter du å smiler og koser deg med noen du trives så masse med og neste øyeblikk sitter du alene og tør ikke ta kontakt fordi man er redd for å være til bry.

Sorgen tar meg og atter en gang trekker jeg meg tilbake og stirrer  tomt ut i rommet. er 25stk utenfor døra di og du velger selv å sitte her. du sier ikke noe om hvordan du egentlig har det. tar på deg maska og prøver å gå ut i felleskapet med ett påklistra ansikt.

prøver å  gjemme bort alt det tunge. ønsker ikke plage andre med dine greier.

6uker til. bare 6 uker til så er du en del av gjengen igjen. for det å være i rusbehandling består av både opp og nedturer. og jeg har nå fått min nedtur. får bare ta det for det er og håpe ting bedrer seg etter hvert som blir bedre.

man vet ikke hva man har før det blir borte. og det jeg hadde her før alt dette skjedde var masse glede. en glede over å føle seg trengt, jeg følte jeg gjorde noe som andre dro nytte av. hadde en rolle jeg trivdes i. utrolig hvor store konsekvenser det får bare ved å dra på seg en skade. utrolig hvor ubrukelig jeg føler meg på grunn av en simpel men smertefull skade. Var overhode ikke verdt det.

men får bare svelge denne og håpe at veien tilbake til felleskapet bli kort og en følelse av deltagelse og det å være til nytte for andre og meg selv kommer tilbake.

for den gleden og den gode følelsen av å være en del av noe om betyr noe er viktig for meg. føle at jeg kan bidra på lik linje som andre og ikke føle meg som en byrde som bare suller rundt på sia av dem andre. men være en aktivt deltagende fyr om etter pris på den sjansen og tillit jeg fikk ved å være den jeg var stolt av og være.

ønsker alle en flott dag videre.. av og til er det godt å bare sette ord på sine tanker og følelser <3





 


Dato: 06.12.2016  Kl: 16:54  Kategori: Tattoo Kommentarer: 7

Å ta ett ansvar på Rusinstuttisjon

Da er det noen dager siden sist jeg la ut noe,

Må bare få si at det er veldig krevende og være i ett teraputisk samfunn. Og er ikke alltid jeg føler for å dele like mye på de dager jeg føler at jeg utfordrer meg selv psykisk. Personlig endring er jo ikke  noe som skjer over natta heller for den saks skyld. 

Men for tiden har jeg en rolle på huset som innebærer mye ansvar og dette gjør jo noe med meg.  både på godt og vondt. 

Det å ta ansvar for seg selv og spesielt andre gjør jo at man må skifte fokus og rette det mot sine med beboere og prøve og være der for dem som trenger det mest. Ansvar for meg innebærer å være reflektert nok til å innse når jeg trenger hjelp og støtte fra andre rundt meg og samtidig gi mine med beboere hjelp og støtte når de trenger det. Ansvar for meg betyr og å tørre å ta ansvar for min egen glede og selvstendighet og vite når Jeg må be om hjelp og støtte fra dem rundt meg og ansvarligjøre meg selv i forhold til egne handlinger og tanker og tørre å være ærlig på dette i forhold til meg selv og mine med beboere. 

Ellers tenker jeg at det å ta de praktiske ansvar for sin egen tilrettelegging under og etter behandling er jo og noe som er viktig. Tørre å si og stå for sine meninger. og ikke minst ha egne meninger i forhold til tia etter behandling. For det er jo når man drar herfra den store utfordringen kommer der man må stå til rette for de valg man har tatt i forhold til rus og oppfølging. og det å legge til rette for seg selv slik at man kan få en så myk overgang som mulig tilbake til samfunnet er jo viktig. 

Ønsket om varig rusfrihet er jo en drøm jeg har hatt så lenge jeg kan huske. etter alt som har sjedd gjennom oppvekst og i voksent liv er liksom dette den ultimate drømmen.. 

Ønsker alle en flott dag og alt godt. :)


Dato: 01.12.2016  Kl: 11:27  Kategori: Tattoo Kommentarer: 0
hits